Asbjørnsen & Moe

Peter Christen Asbjørnsen gjorde det til et personlig livsverk å forevige eventyrene og sagnene som til da hadde eksistert som muntlige fortellinger. Asbjørnsen vokste opp i Dronningens gate i Oslo - Christiania, og var kjent som en mann på noen og tredve år, blond, liten, trind, men rask og jovial; man behøver bare se ham for bli i godt humør, man har øyeblikkelig følelsen av å være med en som tar Livet og Lykken lett..."

Asbjørnsen i sitt hjem

Asbjørnsen fortalte ikke mye om barndommen, bortsett fra lekeplassene og nabogården, men han skrev at moren led av sinnssykdom og hallunisasjoner. Hos Moderen var Overtroen saa sterkt udviklet, at den antok karakter af Hallunisasjoner; hun trodde at se Underjordiske og Spøgelser, ret som det var, og fortalte alltid sine Børn en hel del af sine syner... Asbjørnsen ble selv en beinhard rasjonalist. For ham var folketroen forbundet med den galskapen og tragedien som rammet moren. Et traume der de fleste barn vil reagere med å bli snille og flinke i sin jakt etter annerkjennelse og morskjærlighet. Resten av livet kan det pågå, med vanskeligheter for å knytte virkelig nære kontakter - av frykt for nye avvisninger. Den voksne Asbjørnsen viste mange tegn på et slikt "snill gutt" syndrom. Han var et englebarn.

Kanskje var dette hovedgrunnen til at Asbjørnsen trakk ut i gatene, over til naboene og etter hvert bort fra det hele, ut i naturen? For han søkte tidlig ut av byen som han karakteriserte som "kvalm".  Han dro østover. Akerselva var hans elv. Munningen i Bjørvika lå bare noen minutters gange fra der han bodde og her fulgte han daglig med på endene som hekket i sumpen om våren. Her fant han roen - hit flyktet han med fiskestanga. Søndager dro han til Ekebergåsen med kompiser. Moren hadde fortalt skremmende sagn om Ekebergkongen og andre underjordiske. Her fikk han en varig interesse for alle detaljer i dyre- og planteliv. Det var naturforskeren som våknet på disse turene.

Han søkte også ut i naturen og bygda fordi han var opptatt av det orginale - det som var annerledes. Han var mye på Ringerrike der det var mange bygdeoriginaler og gode fortellere. Her møtte han også Jørgen Moe som ble hans blodsbror og bestevenn gjennom livet. Likevel må Asbjørnsen ha vært mye ensom. Han fløt med vinden i jakten på annerkjennelse og mening, men mange så på ham som en særing. Kanskje var hans joviale vesen en bønn om å bli likt? Kanskje var hans intense arbeid en kamp for å bli sett - og husket? Ja, min Ven; alt er ikke Guld og Herlighed, som glimrer, og det joviale Ydre er ofte Modsætningen til det som rører sig i det Indre. (...)  ...har man gjennem Aar arbeidet for en Idée, man med Liv og Varme har grebet, fixerer den seg saaledes, at man tilsidst ei har det vel, om den ikke realiseres.

 Kilder; Asbjørnsen. Mannen og livsverket. Av Knut Liestøl. 1947. / Peter Christen Asbjørnsen - diger og folkesæl. Truls Gjefsen. 2001. Fotografiet: P. Chr. Asbjørnsen - digital kopi som eies av Christian Opdal Eid.

 

Hiv o’hoi!
Snart er skatten din,
så kan du ta det rolig
de neste hundre år.